Jaguar gjennom tidene

Denne presentasjonen av Jaguars modeller er en liten smakebit fra en imponerende industri-og designhistorie. Vi prøver å gi en viss oversikt. Framstillingen er ikke helt kronologisk, vi veksler litt mellom de ulike biltypene gjennom tidene. Informasjonene er stort sett hentet fra Wikipedia og hjemmesiden til Jaguar Enthusiasts’ Club, pluss en del andre nettsider. Det finnes muligens noen diskutable opplysninger her og der, men det eksisterer et sant mangfold av litteratur og en hel haug av nettsteder der enhver kan google seg fram til «sannheten» om Jaguar. De fleste bildene viser biler som eies av medlemmer i Norsk Jaguar Klubb. Klikk på bildene, og studer dem forstørret i detalj!
• Tekst, foto og redigering: Åsmund Lindal.

Eventyret begynte 4. september 1922 med at de to unge motorsykkelentusiastene William Lyons (senere ”Sir”) og William Walmsley grunnla firmaet Swallow Sidecar Company. De utmerket seg med å lage noen meget elegante sidevogner med et nærmest futuristisk design. Gjennom utstrakt bruk av aluminium var de også lettere enn sidevogner flest. De to kameratene hadde vokst opp i samme gate i Blackpool, og eksperimenterte med sidevogner som de monterte på brukte motorsykler. Begge hadde tekniske interesser og kunnskaper, men det var særlig Lyons som så det forretningsmessige potensialet i det de drev med.

I 1926 skiftet det lille selskapet navn til Swallow Sidecar and Coachbuilding Company, noe som reflekterte at de hadde kastet sine øyne på bilmarkedet også. De to kompanjongene tok utgangspunkt i Austin 7, som allerede var en etablert markedssuksess med sine små og billige modeller. Swallow Sidecar hyret vognmannen Cyril Holland til å hjelpe dem med å bygge en versjon med nytt design – en ”open tourer” – på bilens eksisterende chassis, inklusive motor og drivverk. Austin Seven Swallow så dagens lys i 1927. Like etter kom bilen også som Saloon.

Firmaet utviklet seg. Allerede samme år ble navnet igjen endret, nå til Swallow Coachbuilding Company.

Swallow flytter til Coventry

Den økende etterspørselen etter de små Swallow-vognene førte til at fabrikken i 1928 ble flyttet til større lokaler – en nedlagt ammunisjonsfabrikk fra 1. verdenskrig  i Holbrook Lane, Coventry. I 1929 ble tre nye Swallow-modeller lansert, basert på chassis fra Standard, Swift og Fiat. Nå kjente Swallow seg tøffe nok til å stille med egen stand på det årvisse London Motor Show. En prototype SS (Standard Swallow) ble bygget – ”a sleek Boat Tail Roadster with a flowing, streamlined design”. Dette ene eksemplaret ble visstnok eksportert til Australia på slutten av 40-tallet, og bilens videre historie er ikke kjent. Uansett: En ny bilprodusent var nå for alvor født i et marked som allerede vrimlet av små og store bilmerker.

Lyons ville komme seg videre, og bestilte nå et spesialbygget chassis fra Standard Motor Company. SS ble videreutviklet, og presentert for første gang på London Motor Show i 1931: En coupéversjon SS I med 2 eller 2.5 liters motor, og en SS II med 1 liters motor – begge med seks sylindre.

I 1934 skilte Lyons og Walmsley lag. Lyons hadde store ambisjoner og ga firmaet det nye navnet SS Cars Ltd.

I 1935 så modellene SS 90 og SS 100 dagens lys. Motoringeniøren Harry Weslake var blitt engasjert av Lyons og la ned et stort utviklingsarbeid på motorene. Det begynte å gå fort: Betegnelsene ”90” og ”100” signaliserte bilenes toppfart i engelske miles – altså 150–165 km/t. Det oppstod nå et industrielt samarbeid mellom Swallow og Standard, og det ble fart også i produksjonen. I 1939 solgte SS over 5000 biler, og en av dem fant til og med veien til Norge. Allerede i 1936 ble den elegante bilmodellen gitt navnet ”SS Jaguar”, inspirert av et eksotisk kattedyr …

Sidevognproduksjonen gikk videre i regi av firmaet Swallow Coachbuilding Co. (1935) Ltd. – blant annet ble det produsert over 10.000 sidevogner for den britiske arméen gjennom krigsårene. Fabrikken holdt til i Albion Road, Birmingham. I 1945 ble sidevognfabrikken og dens varemerke kjøpt opp av Helliwells’ Walsall Airport Works, produksjonen fortsatte til nedleggelsen i 1950.

1945: SS blir til Jaguar

Betegnelsen ”SS” var blitt totalt spolert av Hitlers ”Schutsstaffel” under 2. verdenskrig, og umulig å bruke kommersielt da freden kom. Så da fabrikken gikk i gang med å omstille seg til sivil produksjon etter krigen, ble navnet endret til Jaguar Cars. Etter en tid begynte det å komme nye Jaguarer til verden, basert på førkrigs SS-løsninger, med 3.5 liters motor. Det var manglende produksjonskapasitet på karosserifronten, og mangel på metall og mange andre råvarer etter krigen. Det ble likevel produsert så mange som 20.432 SS/Jaguar i perioden mellom 1935 og 1949 – når vi regner med alle modeller og motorutrustninger. Modellen blir gjerne kalt Mark IV, selv om den offisielt het Jaguar med modellbetegnelsene 1.5 – 2.5 –3.5 ettersom hvor stor motor de var utrustet med. (Det oppstod en disputt med Bentley om betegnelsen ”Mark IV”, derfor kunne ikke fabrikken bruke den offisielt).

Et særlig ytre kjennetegn ved disse bilene, som ble produsert fram til 1949, er de enorme frontlyktene. En del hadde også to mindre frontlykter montert på støtfangeren. Det ble produsert både Salooner og åpne biler. Særlig den siste versjonen – ”Drophead Coupé” – er i dag svært ettertraktede samlerbiler – hvilket også gjelder etterfølgeren Mark V.

Jaguar-maskoten, den såkalte ”leaper” som vi alle er så stolte av å ha foran på panseret over Jaguargrillen, ble introdusert i sin første versjon i 1938 gjennom en annonse i bilbladet Autocar. Den kunne da kjøpes separat fra et bilutstyrsfirma for montering på bilen. Merkelig nok var William Lyons til å begynne med irritert over figuren; ”It looks like a cat shot off the fence!”. Han ville ikke ha noe av at noen ødela den nydelige SS Jaguar Radiator Cap’en. Leaperen var tegnet og designet av den eminente skulptøren F. Gordon Crosby. Etter hvert fikk den likevel fast plass foran på Mark IV, uten at herværende skribent helt kjenner alle krikene og krokene på veien. Siden kom leaperen i flere versjoner og størrelser tilpasset stadig nye Jaguarmodeller.

Jaguar Mark V

Den første fullblods etterkrigsmodellen av Jaguar var Mark V, lansert på London Motor Show i 1948 – med 2.5 eller 3.5 liters motor. Mer strømlinjeformet, og med nyutviklet front hjuloppheng og hydrauliske trommelbremser. Motoren var imidlertid fortsatt av tradisjonell støtstangstype. Og frontlyktene hadde nå krympet betraktelig, men med to ekstra fjernlys montert på skjermene mellom de to hovedlysene. Dette mønsteret er siden blitt et velkjent særtrekk ved Jaguarenes frontlykter. Videre var støtfangeren gitt et mye flottere preg med doble forkrommede ”bars” og ”overriders”. Lyons sans for styling fornektet seg ikke. Av Jaguar Mark V ble det produsert i alt 10.466 biler – av disse var 1.005 eksemplarer Drophead Coupé.

1948: XK-motoren lanseres

Samtidig med Mark V introduserte Jaguar en epokegjørende nyhet: Prototypen av sportsbilen XK 120 utstyrt med en flunkende nyutviklet motor. Den ble en sensasjon. Allerede i 1943 hadde Jaguar startet utviklingen av en ny motor, og nå hadde arbeidet til ingeniørene William Heynes, Walter Hassan og Claude Bailey skapt en potent og slitesterk 6-sylindret motor med overliggende kamaksler. Den første versjonen var på 3.4 liter, og motoren ble siden produsert i en rekke kubikkvarianter med 4.2 liter som største slagvolum. Motorene ble utstyrt med en rekke modifiserte topplokk med ulike ventildimensjoner, og med ulike trimningsgrader og ytelser. (A-head, B-head, Wide Angle Head, C-head, Straight Port Head). Hemisfæriske forbrenningskamre var også med på å gi den friske motoreffekten. Motoren ble produsert i perioden 1949 og helt fram til 1986, da den ble avløst av Jaguars AJ6 motor. XK-motoren ble Jaguars allsidige ”arbeidshest” brukt til racing, i sportsbiler, små og store saloons – og i tanks og båter! I alt er XK-motoren produsert i over én million eksemplarer.

Sportsbilen Jaguar XK 120

Den fabelaktige responsen som XK 120 prototypen fikk på London Motor Show i 1948 ga Lyons mot til å sette bilen i produksjon. I 1949 ble den første bilen levert – til ingen ringere enn filmstjernen Clark Gable! USA var definitivt et hovedmarked for den nye sportsmodellen som gikk på vanlig 80 oktan bensin. Med en kompresjon på 8:1 hadde den en ytelse på 160 bhp. Dette var prestasjoner som det svingte av på 40-tallet. En opptrimmet XK 120 presterte 202.78 km/t på en avsperret veistrekning ved den belgiske byen Jabbeke. Senere vant Ian Appleyard (William Lyons svigersønn) Alpine Rally i både 1950, 51 og 52 med samme bilen – og med Lyon’s datter som kartleser! Denne XK120’en  var inntil nylig utstilt i England på Jaguar Daimler Heritage Trusts Museum (mer om muséet i slutten av denne artikkelen). Bilen vant også en god del andre race.

XK 120 ble levert som Roadster OTS (Open Two Seater), Coupé og Fixed Head Coupé. Totalt ble den produsert i 12.055 eksemplarer i perioden 1948–1954.

Jaguar XK 140

Suksessen med den nye sportsbilen ble videreutviklet da XK 140 ble introdusert sent i 1954. Den kom på markedet tidlig i 1955 og innebar en del forbedringer / modifikasjoner: Utseendemessig ble bilen utstyrt med nye blinklys nede over nye, kraftigere støtfangere med ”overriders”, pluss en forkrommet list som løp langs hele panseret og føyde seg grasiøst sammen med grillen – som nå var støpt i ett stykke og med færre og bredere spiler. Også på bagasjelokket var det en midtstilt kromlist, prydet av en Le Mans 51-53 ”badge”. Bilen fikk forbedret styring med såkalt ”rack and pinion”, og bedre plass i ”cockpiten” (motoren ble flyttet lenger fram).

XK 140 ble levert som Roadster OTS (Open Two Seater), Coupé og Fixed Head Coupé. Totalt ble den produsert i ca 12.000 eksemplarer i perioden 1954–1957.

Jaguar XK 150

Ytterligere utvikling av modellen resulterte i XK 150 som overtok i 1957. Radikale endringer ble gjort: Frontvinduet, som tidligere var delt i to rette seksjoner med en spile i midten, kom nå som ”one piece”. De lange skjermene var ikke lenger så nedsvingte som før, og panseret var blitt enda lengre. Dashbordet av nøttetre ble erstattet av lær overtrekk. Viktigst av alt: De gamle trommelbremsene var nå erstattet av Dunlop skivebremser, en frukt av Jaguars erfaringer på racingbanen. Servostyring var derimot ennå ikke aktuelt på sportsbilen. Motoren var i de første modellene slappere enn på sin forgjenger, men dette ble rettet på i 1958 med en motor med S-betegnelse som ga 250 bhp, utstyrt med tre SU HD8-forgassere. I 1960 ble motoren boret opp til 3.8 liter, med 260 bhp – noe som ga en toppfart på 217 km/t og en akselerasjon fra 0–100 km/t på 7 sekunder.

Jaguar C- og D-type

Dette var to rene racingmodeller for banebruk, designet av Malcolm Sayer. På Le Mans i 1951 opplevde Jaguar et viktig gjennombrudd da Peter Walker og Peter Whitehead seiret med en XK 120C. Det var første gang bilen deltok i racing. To andre C-typer var også med, men gikk av banen med manglende oljetrykk. I 1953 vant C-typen igjen etter en rekke tekniske forbedringer. Det gjaldt blant annet aerodynamikk, vekt og bruk av Weber-forgassere – men også bedre kjøling. I 1952 fikk Jaguarene store problemer fordi kjølesystemet rett og slett ikke var godt nok.

D-typen overtok i årene 1954 – 1957. Den vant Le Mans i både 1955, 1956 og 1957. En ”finne” bak føreren hjalp til med å stabilisere bilen såpass at den holdt seg på veien ned det berømte ”Mulsanne-strekket” (hvor C-typene hadde hatt betydelige problemer med ”wobbel”). Nyutviklede skivebremser ble montert på racing-Jaguarene fra 1952, og dette var også en viktig grunn til at de dro i land seieren. Særlig det sagnomsuste racing-esset Stirling Moss og testføreren Norman Dewis bidro sterkt til Jaguars framgang på denne tida. Når disse ord skrives i januar 2013, er de begge fortsatt levende og vitale og deltar aktivt med Jaguarkjøring i tallrike entusiast-arrangementer.

Jaguar Mark VII – en ny, stor saloon

Bygget på arven fra Mark V kom Mark VII i 1950. (Man måtte hoppe over nummer VI ettersom Bentley allerede hadde en modell med det navnet på markedet). Her satset Jaguar på en stor luksusbil med et overdådig interiør av skinn og polert treverk. Under panseret befant den nye XK-motoren seg i 3.4 liter versjon, som ga opptil 190 bhp og en toppfart på 167 km/t. Modellen hadde uavhengig hjuloppheng med torsjonsstenger og spiralfjærer / støtdempere foran, og bladfjærer bak.

I 1954 ble en oppgradert versjon lansert: Jaguar Mark VII M. Her ble en tretrinns Borg Warner automatisk transmisjon introdusert – også på innenlandsmarkedet i England (automat hadde tidligere bare vært montert i biler for eksport, særlig det store amerikanske markedet). Både manuell og automat-versjon hadde en morsom finesse: En elektrisk overdrivefunksjon styrt av en manuell bryter på dashbordet. Den nærmest fluorescerende blå belysningen over dashbordet var også en spesialitet. Bilen hadde fortsatt trommelbremser. Tidlig i 1956 vant denne digre bilen Monte Carlo Rally. Det ble produsert i alt 30.969 Jaguar Mark VII + VII M i perioden 1951 – 1956.

Jaguar Mark VIII og IX – eksklusive forbedringer

I 1956 kom den oppgraderte Mark VIII. Det nokså tunge og ruvende utseendet ble langt mer elegant med en ny grill og en forkrommet pyntelist som framhevet bilens ”schwung”. Den delte bilens høye sider i et øvre og et nedre felt, og markerte en naturlig inndeling for to-tone lakkering – noe som ga en rekke lekre fargekombinasjoner. Sammen med nye ”spats” som synliggjorde bakhjulene, ga dette bilen et lettere og mer elegant preg. Interiøret var også mer forseggjort, i baksetet kunne man nå nyte godt av nydelige picknick-tables i nøttetre. Det todelte frontglasset ble erstattet av et kurvet ”one-pice” frontvindu. Bilen ble levert standard med fire trinns manuell girkasse. Men den var også mulig å bestille med tre trinns Borg-Warner automat med den fikse elektriske overdriven, noe som bidro sterkt til en mer behagelig og effektiv utnyttelse av de opptil 190 hestekreftene (bhp) som den 3.4 liters XK-motoren leverte. Denne store Jaguaren ble produsert i bare to år, fra 1956 – 1958. Med kun 6.227 produserte eksemplarer er den i dag en ettertraktet samlerbil.

Mark IX kom i 1959. Motoren var nå boret opp til 3.8 liter og hadde en ytelse på 220 bhp. En stor nyhet var servostyring. Interiøret var det samme luksuriøse som på Mark VIII, men soltak var en annen nyhet som framhevet bilens eksklusive preg. Disse bilene veide 1.8 tonn, men likevel akselererte Mark IX fra 0–100 på 12 sekunder. Ganske friskt for en Luxury Saloon. Mark IX ble produsert i 1959 – 1961, i et antall av 10.009 eksemplarer.

Jaguar Mark I

Markedet hadde også behov for en Small Saloon. I 1955 ble Mark I lansert med 2.4 liter motorversjon, halvannet år senere kom den også med 3.4 liters motor. Denne modellen var den første med selvbærende karosseri. Karosseridesignet er av mange sett på som banebrytende, og ga et godt utgangspunkt for senere raffinement. Den hadde også et meget smakfullt interiør med utstrakt bruk av vakkert treverk og skinn, samt forkrommede hendler og instrumenter. Bilen var spesiell ved at den var ”understyrt” – ettersom bakhjulene hadde smalere sporvidde en forhjulene. Dette ga en egenartet styregeometri. Mark 1 med 3.4 liters motor under panseret presterte en toppfart på 160 km/t og akselererte fra null til toppfart på 26 sekunder. Bilen innkasserte en del racing-seire i Australia. I perioden 1955–1959 ble det produsert 37.397 eksemplarer.

Jaguar Mark II og Daimler V8

Det er nok å si ”bilen til Detective Morse”, så vet alle hvilken modell vi snakker om! For mange er dette den ultimate Jaguar, og den er sterkt representert i det norske samlermiljøet. I forhold til Mark I har bilen større vindusflater, noe som gir et langt lettere inntrykk. Vindusrammer og pyntelister er laget av forkrommet messing, meget vakkert og holdbart. Takpillarene er slanke og gir maks utsikt til alle sider. Bilen ble levert med 2.4, 3.4 og 3.8 liters motoralternativer, de to største med SU HD6 forgassere. Manuelt gir eller automat som valgmulighet. Som sin forgjenger hadde Mark II et nydelig interiør av umiskjennelig engelsk kvalitet og styling.

Mark II ble produsert i perioden 1959–1967 i 83.976 eksemplarer.

Mark II kom også i Daimler-versjon, i den forstand at bilen da var utstyrt med en original Daimler V8-motor på 2.5 liter utviklet av den kjente ingeniøren Edward Turner. Denne motoren var en del av ”arvegodset” etter at Jaguar Cars kjøpte opp Daimler-fabrikken i 1960. Den veide hele 50 kg mindre enn Jaguars XK-motor, og ble tidligere brukt i sportsbilen Daimler Dart 250. Rent eksteriørmessig skilte Daimler-versjonen seg mest ut med sin ruglete ”fluited” ramme på grillen. Daimler V8 ble produsert i perioden 1962 – 1969 i et totalt antall av 17.600 eksemplarer.

Jaguar 240 og 340 – et mellomspill

Dette var to Mark II-modeller som var såkalt ”re-labeled”, alt ettersom de var utstyrt med XK-motor på 2.4 eller 3.4 liter. De ble produsert i perioden 1967–1969 for å fylle ”tomrommet” mens man ventet på at den nye XJ6 kunne lanseres. Disse modellene ble produsert i et samlet antall av 7.246 vogner.

Jaguar S-type

Dette var også en ”small saloon”, ment som et mer luksuriøst alternativ til Mark II. Bilen hadde mer sofistikerte kjøreegenskaper, ettersom den var utstyrt med Jaguars nye uavhengige bakhjulsoppheng – bladfjær, farvel! Ved første øyekast ligner S-typen til forveksling på Mark II, men ”stjerten” er ulik. Det som var ment å være en mer elegant (”sleek”) avslutning på bilens karosseri, ble av mange sett på som ”odd looking” – altså ”merkelig utseende”. Lyons mesterlige Mark II-utforming hadde dannet klasse for hvordan en small saloon skulle se ut … Støtfangerne er også ulike, det samme gjelder lykter og blinklys. Bilen var utstyrt med XK-motor med 3.4 og 3.8 liters alternativer. Dunlop skivebremser var de samme som på Mark II, men Burman servostyringen ble oppgradert til en bedre versjon. Også interiøret var noe mer fancy, med detaljer som bare finnes i S-type, og varmeapparatet ble forbedret i forhold til Mark II.

Jaguar S-type ble produsert i perioden 1963 – 1968 i 24.993 eksemplarer.

Jaguar 420 og Daimler Sovereign

60-tallet bød på et sant mangfold av Jaguarmodeller. I oktober 1966 kom enda to nyheter på London Motor Show: Jaguar 420 og Daimler Sovereign. Disse ble kjørt fram som ”Compact Sporting Saloons”. De var en slags blanding av Mark II og S-type, og man kan også ane linjer fra den store Jaguar Mark X. Interiøret var fortsatt av det gode, gamle engelske merket – men klokka var nå flyttet opp i ”hooden” over dashbordet, der den stod opp som en slags vorte midt på. Eksteriøret bød også på en viss rasjonalisering i fronten, der ekstralysene nå var blitt en integrert del av forskjermene. Motoren var fortsatt XK, oppgradert til maksimum slagvolum på 4.2 liter, som kunne leveres med ulik kompresjon: 7:1, 8:1 eller 9:1 – alt ettersom hvor høy oktan bensin du hadde råd til. Med to SU HD8 forgassere ga dette opptil 245 bhp, altså hadde man belegg for å bruke uttrykket ”Sporting”. En ny Marles Varamatic servostyring var kommet på plass, og innen det elektriske hadde man gått over fra positiv til negativ jord, og byttet ut dynamoen med en alternator.

Daimler Sovereign hadde bedre skinn i setene og en mer ”carefully chosen walnut veneering” å by på.

Jaguar 420 ble produsert i perioden 1966 – 1968 i et antall på 10.236 eksemplarer.

Daimler Sovereign ble produsert fra 1966 til 1969, i alt 5.824 eksemplarer.

Jaguar Mark X og 420 G – størst av alle

Mark X ble introdusert i 1961 og var framfor alt beregnet på det amerikanske markedet. Bilen var 5,1 meter lang og 1,94 meter bred. Det ble den siste klassiske Jaguarmodellen med et gjennomarbeidet tre- og skinninteriør, med picknick-tables både i for- og baksete. Bilen hadde selvbærende karosseri, uavhengig bakfjæring, og en Thornton Powerlock ”Limited Slip” differensial. Forstillingen var bygget opp med ”wishbones”, spiralfjærer og teleskopiske støtdempere. Man kunne velge mellom manuell girboks, manuell med overdrive, eller Borg Warner 3-trinns automat. Modellen ble først forsynt med en 3.8, deretter en 4.2 liter XK-motor med tre SU HD8 forgassere. 9:1 kompresjon var standard. Servoassisterte skivebremser måtte til for å ”stoppe toget” som veide 1,9 tonn.

I 1966 kom en oppgradering av modellen under betegnelsen 420G. Eksteriøret skilte seg ut fra forgjengeren med en annerledes grill med en tydelig ”midtstolpe”, og en slank, forkrommet pyntelist som løp fra små sideblinklys foran og bakover langs sidene. Noen små detaljer ble forandret i interiøret, men mest vesentlig var muligheten for å få bilen levert med aircondition.

Mange mente at denne modellen var for ”bulbous” – altså ”oppblåst”, noe William Lyons selv sa seg enig i. Han tok konsekvensen av dette da den nye, epokegjørende XJ-serien ble utformet.

Mark X og 420G ble produsert i perioden 1961 – 1970 i et samlet antall på 24.282 eksemplarer. Man må trygt kunne si at dette virkelig er en ”moderne samlerbil”.

Daimler DS420 Limousine

Med utgangspunkt i Jaguar 420G ble det også utviklet en spesiell Limousine og ”Hearse” – begravelsevogn. Bilen er utstyrt med en 4.2 liters XK-motor. Hjulbasen ble forlenget med 21 tommer, og et meget nobelt karosseri utformet – håndbygget av VandenPlas Coachworks i London. Bilen har bred ”Chesterfield” sofa, samt et klappsete og barskap i valnøtt bak.
Store dører med lav innstigning gjør det lett å komme inn og ut av bilen og gir særdeles god plass. Glass skyvedører mellom for- og bakseter.

Limousinen er i bruk i kongehusene i England, Danmark og Sverige. At våre norske kongelige ikke har en DS420 til disposisjon, er en beklagelig merkverdighet. Vår kongefamilie har jo sterke britiske røtter, og burde vel ha holdt den britiske biltradisjonen i hevd?

Norsk Jaguar Klubbs medlem Wilfred Liljeroos driver med bryllupskjøring med sin 1970 ”Lady L” DS420 Limousine. Se: www.bryllupslimo.no

Han har også medvirket til at Buskerud Begravelsesbyrå i Drammen har en Daimler DS420 S Hearse bårebil.

I perioden 1968–1992 ble det produsert 4.116 Daimler Limousine DS420.

Jaguar E-type – et ikon

”It’s combination of good looks, high performance and competetive pricing established the mark as an icon for 1960s motoring” (Wikipedia).

”The most beautiful car ever built” (Enzo Ferrari).

E-type Serie 1 ble introdusert i Mars 1961. Designeren Malcolm Sayers er mesterhjernen bak bilen, som til å begynne med ikke falt i smak hos selveste Sir William Lyons! Men dette gikk tydeligvis over etter at E-typen ble en braksuksess etter at den første gang ble vist fram på et motorshow i Sveits. Bilen veide mellom 1,256 og 1,402 kg og hadde en 3.8 liter XK-motor med tre SU-forgassere under det lange panseret. E-typen ”arvet” derved den siste versjonen motor som XK 150 hadde vært forsynt med. Bilen hadde glimrende kjøreegenskaper med uavhengig hjuloppheng, moderne fjæring og støtdemping, skivebremser og servostyring. Cockpiten hadde et ganske røft sportsbilpreg, null nøttetre her! På serie 1 var frontlyktene dekket av et glass som fulgte karosseriets dynamiske kurver.

Da bilen ble prøvekjørt av magasinet The Motor presterte bilen en topphastighet på 240 km/t og aksellererte fra 0–100 på 7 sekunder. Motoren lot seg dra helt til 5.500 omdreininger før turtelleren gikk i rødt. Serie 1 kom i variantene Fixed Head Coupé, 2+2 Coupé (plass til to små, forskremte, fastspente barn i baksetet?) og OTS Convertible, alle med to dører. Fra 1964 ble bilen levert med 4.2 liters motor.

E-type Serie 1 ble produsert i perioden 1961–68 i et totalt antall av 38.419 eksemplarer.

E-type Serie 2

Modellen skiller seg ut med frontlykter uten glass-deksler, og blinklysene foran ble flyttet ned under støtfangerne. Det ble tatt høyde for bedre kjøling gjennom utvidelse av ”kjeften” foran på panseret. De polerte lettmetall kamdekslene ble nå erstattet med en mer ”industriell” ribbet type. Biler til det amerikanske markedet ble levert med ”snillere” motor og kun utstyrt med to Stromberg-forgassere, mens E-type for det engelske markedet var akkurat like hissig som før. Nye seter ble installert, visstnok mer komfortable enn på Serie 1. Dashbordet fikk også et nytt design.  Motoren forble XK ”straight six” med 4.2 liter sylindervolum.

E-type serie 2 ble levert i versjonene FHC, OTS og 2+2, produsert i perioden 1969–1971 i et totalt antall av 18.809 eksemplarer.

E-type Serie 3 V12

Den store nyheten satt under panseret: Jaguars nye V12-motor på 5.3 liter. Bremsene var oppgradert, og hjulbasen forlenget. Man kunne velge mellom OTS med kalesje eller 2+2 med tak. Grillen hadde igjen vokst, og hadde denne gangen er kryssmønster av finner som skilte seg ut fra de tidligere versjonene. En liten håndfull serie 3 ble bygget med 4.2 liter XK-motor helt til å begynne med.

Men her var det Jaguars store motornyhet som ble introdusert som kraftpakke i det som mange fortsatt mener er tidenes mest ultimate sportsbil. Jaguar E-Type Serie 3 ble produsert i perioden 1971 – 1974 i et samlet antall av 15.287 eksemplarer. Det må også bemerkes at det er bygget en del spesielle ”lightweight” E-typer med aluminiumskarosseri, samt andre modifikasjoner. Her henviser vi bare til den utrolig rike floraen av litteratur og internett-tilganger som finnes om E-type.

Jaguar XJS

E-typen fikk sin avløser i 1975 da XJS ble introdusert. Bilen var en ”Luxury Grand Tourer” basert på XJ Saloon. Den ble fra starten levert med V12 som eneste motoralternativ, en relativ tørst bil lansert midt i den perioden da Europa opplevde sin første oljekrise. Bilen hadde til å begynne med både manuell girboks og Borg Warner Model 12 automatkasse, men manuell versjon ble etter hvert droppet. Senere ble V12-utgaven oppgradert med en HE versjon med bedre drivstofføkonomi, og en Turbo-Hydromatic 400 transmisjon. Først i 1983 ble XJS levert med 6-sylindret motor på 3.6 liter, dette ble AJ6-motorens debut. Disse bilene ble bare levert med manuell Getrag transmisjon, men i 1987 kom ZF firetrinns automat som alternativ.

Karosseriutformingen var kontroversiell. Mange mislikte de forlengede ”veggene” som gikk fra kahytten og helt akter til stjerten. Det ble hevdet at de hindret god sikt bakover i blindsonene. Etter hvert kom XJSC med en konvertibel løsning og targa-topp. Da forsvant de merkelige ”veggene”. I 1988 kom en fullversjon Convertible med stoffkalesje, produsert av Hess & Eisenhardt – et amerikansk firma i Ohio. Løsningen fordret forsterkninger og modifisering for å avstive karosseriet og takle økt støy under kjøring. XJS hadde et luksuriøst interiør med utstrakt bruk av skinn og nøttetre.

XJS ble videreutviklet til sportsversjon, XJRS, i samarbeid med TWR. Tom Walkinshaw Racing bygget også en egen racingversjon som rett og slett fikk navnet XJS TWR. Et britisk firma ved navn Lynx bygde også bilen om til Estate Wagon (stasjonsvogn) som fikk navnet ”Lynx Eventer”, mer oppskremte versjoner het ”Lynx Performer”. Jaguarfabrikken ble satt under press for å følge opp med egenutviklede XJS Estates, men gjorde det aldri.

I mai 1991 kom en såkalt ”re-engineered” utgave av XJS, de er også kjent som ”facelift”-modellene. De var også utstyrt med en ny 4 liters versjon av AJ6-motoren, og i 1992 ble XJS levert med den nyutviklede 6-liters versjonen av V12-motoren.

Generelt har XJS’ mange versjoner vært gjenstand for mye mekking og trimming rundt om i verden, det er en hel historie i seg selv. XJS ble produsert i perioden 1975 – 1996, i alt 115.413 eksemplarer.

Jaguar XJ 220 – mellomspill med superbil

I perioden 1992 – 1994 satset Jaguar på å utvikle en superbil med motor bak førersetet. Dette skjedde i samarbeid med TWR – Tom Walkinshaw Racing. Jaguars sjefsingeniør Jim Randle var også pådriver bak prosjektet. Bilen hadde ingenting til felles med de vanlige XJ’ene som Jaguar produserte, dette var en ”road-going racing car”. Den var en videreutvikling av en tidligere Jaguar/TWR sportsbil med betegnelsen XJR-15, med V12-motor, som det bare ble laget 53 eksemplarer av.

XJ 220 hadde en TWR-utviklet turboladet 3.5 liters V6’er som kraftkilde, der fire kammer drev i alt 48 ventiler – 4 i hver sylinder. Monsteret hadde en 5-trinns manuell transmisjon og spesialproduserte Bridgestone-dekk. XJ 220 presterte 350 km/t, den tidas toppfart for en ”standard fabrikkprodusert” bil.

Dette var en bil for de få utvalgte, og skulle bare produseres i 350 ex. Det ble en ekstrem budrunde med mye oppstuss og ståhei der interesserte kjøpere fra jet-settet måtte forhåndsbetale et ”depositum” på ca NOK 500.000,–. Blant kjøperne var Elton John og sultanen av Brunei …

Det kokte til slutt ned til at 281 eksemplarer av XJ 220 ble produsert på en egen fabrikk ved Bloxham, Branbury – definitive samlerbiler på aller øverste hylle. Så vidt vi vet finnes det ingen XJ 220 i Norge …

Jaguar XK8 og XKR tar over etter XJS

En ny Grand Tourer ble lansert av Jaguar Cars i 1996. XK8 ble presentert både som Coupé og Convertible. Designer Geoff Lawson hadde nå gjeninnført mye av linjeføringen fra E-typen, som var blitt mer eller mindre borte med XJS. Interiøret var imidlertid en videreføring av arven fra XJS, med utstrakt bruk av skinn og nøttetre. Store forkrommede ringer på instrumentene ga et ekko av de gamle, gode Jaguartradisjoner. Bilens kraftkilde var Jaguars nyutviklede V8-motor i 4 eller 4.2 liters utgave. Standardversjonen yter ca 280 bhp, mens superchargeren XKR gir 370 bhp. Den siste opphissede villkattversjonen akselererer fra 0–100 på ca 5 sekunder, og da bør man ha et godt sete å sitte i! Transmisjonen er en 5 trinns automat, superchargeren er utstyrt med en Mercedes-Benz (!) 5G-tronic transmisjon.

XK8 er en rask bil, og gateversjonene av så vel XK8 som KXR er elektronisk ”stoppet” ved en maksfart av 250 km/t. XK8 slo an en ny tone i Jaguardesignet, som sies å ha ledet til utviklingen av både den nye S-typen og X-typen.

XKR har kommer i en del spesialversjoner: XKR Silverstone , XKR 100, XKR Portfolio, XKR 4.2-S og XKR-R Concept. Sistnevnte har en motor som yter 450 bhp. Mer info om disse spesialmodellene: www.wikipedia.org/wiki/Jaguar_XK8

Jaguar XK8 og XKR ble produsert i perioden 1996 – 2006, i et antall på 90.064 eksemplarer.

Jaguar og Daimler XJ Serie 1 – Verdens vakreste Saloon

I september 1968 ble den første XJ6 Serie 1 presentert, vi kan trygt si at et nytt flaggskip hadde fått sin stabelavløpning. Den sobre stylingen var Sir William Lyons’ verk, gjennomført i samspill med fabrikkens designavdeling. Det var Lyons som hadde siste ord, ”mock-ups” ble stilt opp utenfor hans hjem Wappenbury Hall, der han siden sirklet rundt prøvemodellen mens hans kritiske blikk vurderte designet fra alle vinkler. Da XJ Serie 1 ble markedsført, opptrådte William Lyons personlig i TV-reklame for ”the finest Jaguar ever”. At den ble en fulltreffer, er sikkert: Den siste XJ Serie 3 rullet av samlebåndet i 1992, etter 24 års sammenhengende produksjon av denne XJ-”range”. Men for hele XJ-serien er det et faktum at leaperen var blitt borte fra panseret (selv om mange XJ-eiere selv har montert den på).

XJ var en slanket arvtaker etter 420G, med et umiskjennelig, raffinert Jaguarpreg. Fortsatt var bilen stylet med ekte, forkrommede støtfangere med ”overriders”. Til å begynne med ble XJ6 levert med enten 2.8 eller 4.2 liters XK-motor. I bakskjermene var det plassert en bensintank på hver sin side, med en switch-bryter på dashbordet. Interiøret var radikalt forenklet i forhold til 420G: Minimalt med treverk, paneler av aluminium, mer plast – men fortsatt med skinnseter som stod i stil med en rekke utsøkte lakkfarger. Den harmoniske instrumentgeometrien og lufteventilene på dashbordet bød på forkrommede innfatninger, som siden ble erstattet av sort plast (fy!). Man kunne velge mellom manuelt gir eller 3-trinns Borg Warner Automat. HD8-forgasserne med elektrisk av/på choke ble erstattet med en  ”AED” versjon – Automatisk Choke, en ganske labil innretning.

I juli 1972 kom enda en nyhet: XJ Serie 1 utrustet med den nye V12-motoren, fôret av fire Stromberg-forgassere. Den passet så vidt ned i motorrommet. For første gang etter krigen var det lansert en 4-dørs Luxury Saloon med V12’er, og til en overkommelig pris for mange. En noe annerledes grill med loddrette spiler og V12 ”badge” viste forskjellen utenfra sett.

XJ Serie 1 kom også i Daimler-versjon, utstyrt med V12 ble den hetende ”Daimler Double Six”. Nesten hele Serie 1 ble levert med Short Wheelbase, noe mange mener gir de beste kjøreegenskapene. Men i alt 2.065 eksemplarer av ulike varianter ble levert med Long Wheelbase, som ble standard for Serie 2 og senere.

Jaguar XJ Serie 1 ble produsert i perioden 1968 – 1973, i alt 98.527 eksemplarer.

Jaguar og Daimler XJ Serie 2

En såkalt ”ansiktsløftning” fant sted da Serie 2 ble presentert høsten 1973, mest som følge av nye påbud i det amerikanske bilmarkedet. Grillen ble lavere, og front støtfanger løftet mens blinklysene ble plassert under fangeren. Det noe utsatte skiltlyset på Serie 1 bakre støtfanger (som stadig rant fullt av vann) ble nå flyttet opp til bagasjeromshåndtaket over skiltet. Det som på Serie 1 var en elegant, bevinget forkrommet hendel ble nå atskillig større, men fortsatt blank og fin. Selve det slepne, harmoniske karosseridesignet var urørt, og som den siste Jaguar var Serie 2 forsynt med ekte, forkrommede støtfangere, og med dørhåndtak som stod ut fra dørene og ikke senket inn, som på den påfølgende serie 3.

Dashbordet fikk nytt design, det samme fikk rattet. Interiøret fikk enda mer vinyl og mindre tre, altså ”amerikanske” tilstander. Kun selve dashbordet hadde nå nøttetre. Varmeapparatet var også blitt mer komplekst (og vanskeligere å reparere enn på Serie 1). Bremsene på V12-modellene ble oppgradert med doble, ventilerte skiver foran.

I motorrommet var innstøpte Jaguar-logoer i kamdekslene erstattet med klistremerker. Leyland-perioden var kommet, og Serie 2 ble dessverre kjent for sin høyst variable kvalitet generelt. Serie 2 kom med XK-motor i 2.8, 3.4 og 4.2 liters versjon, og 5.3 liters V12. Fra ca slutten av 1974 ble det for det meste slutt på forgasserne, injeksjon tok over.

Serie 2 bød også på en 2-dørs Coupé-variant, både i Jaguar- og Daimler-utførelse, med både 4.2 XK motor og 5.3 V12. Modellen ble introdusert på London Motor Show i 1973, og ble produsert fram til 1978 i 16.060 eksemplarer.

XJ Serie 2 i 4-dørs Saloon versjon ble produsert i perioden 1973 – 1979 (en del slengere produsert helt til 1981 av gamle deler!). Totalt produsert i 91.227 eksemplarer.

Jaguar og Daimler XJ Serie 3

Sent i 1979 var det duket for ny ansiktsløftning, og Serie 3 ble introdusert. Karosseriet var blitt modifisert av det italienske designfirmaet Pininfarina, med et noe mer firkantet og markert preg på kahytten, og med noe større glassflater. Amerikaniserte ”bumpers” tok over for de tradisjonelle forkrommede støtfangerne. Et noe annerledes dashbord og ratt, men ellers ganske kjente trekk med skinnseter og gjeninnføring av treverk i vinylputene innvendig under vinduet i dørene. Soltak og cruise-control ble tilbudt som ”extras”. Baklyktene fikk også en ny utforming, men XJ-seriepreget var fortsatt lett å kjenne igjen i gatebildet.

V12-motoren ble oppgradert til HE ”High Efficiency”-versjon, med nyutviklede ”fireball” topper og høyere kompresjon. Et nytt Bosch injeksjonssystem produsert på lisens av Lucas kom på plass. Men den minste 3.4 liter XK-motoren ble fortsatt levert med forgassere.

I 1983 ble det gjort en del nye endringer. Sovereign-betegnelsen ble overført fra Daimler til Jaguar, og signaliserte en ny toppmodell. V12 ble fra nå av kun levert som Jaguar Sovereign eller Daimler Double Six. Det blir hevdet med styrke at de siste årene med produksjon av XJ Serie 3 var den beste tida i XJ-seriens æra. Etter over 20 års produksjon hadde man virkelig lært å skru sammen biler som virket – og som holdt mål over tid.

Serie 3 ble produsert i perioden 1972–1992. I alt 132.952 biler ble produsert. Av disse ble 10.500 levert med V12-motor. Legger vi sammen Serie 1, 2 og 3 ble ca. 318.000 XJ6 og XJ12 produsert.

Jaguar / Daimler XJ40

I 1986 så enda en XJ dagens lys. Utviklingen av denne modellen begynte allerede tidlig på 70-tallet, og sies å være den siste som Sir William Lyons godkjente. (Han døde i 1985, før modellen ble satt i produksjon). Den nye ”40-bilen” hadde en mer markant ”firkantet” formgivning, og hadde fra starten av et mer futuristisk preg – blant annet med elektroniske instrumenter i et dashbord-display som vittige tunger straks døpte ”Tokyo by Night”. Bilen ble også introdusert med firkantede frontlykter (som ble opprettholdt på Daimler–versjonen). Alt dette fikk mange Jaguarentusiaster til å fortvile, og etter 1990 fikk bilen tilbake runde, doble frontlykter og et dashbord med runde ”normale” analoge instrumenter. Automatgirvelgeren på XJ40 hadde også fått J-shift, i kontrast til den gode, gamle ”straight forward or back”-typen. En annen nyvinning var den såkalte VCM (Vehicle Condition Monitor) som enkelt kunne varsle om feil. Tidlige biler ble utstyrt med konvensjonelt ratt med to grener, senere ble dette oppgradert til fire grener med hornfunksjon og med airbag i midten.

Det var lagt ned et stort rasjonaliserings- og utviklingsarbeid i XJ40. Blant annet var antallet enkeltkomponenter i karosseriet minsket med 25 prosent. Vekten var redusert og karosseriets stabilitet øket. Et mer presist karosseri minsket også luftmotstanden.

Den nye AJ6-motoren med fire ventiler i hver sylinder hadde avløst den trofaste XK-sliteren. Det begynte med alternativene 2.9 og 3,6 liter, dette ble i 1990 oppgradert til 3.2 og 4 liter. En 4-trinns ZF 4HP24 automatkasse ble brukt til disse motoralternativene, en manuell 5-trinns Getrag-kasse kunne også fås. En ny 6-liters V12 motor ble brukt i XJ40 fra 1993, fulgt opp av en GM 4L80-E automat.

Interiøret hadde fått et økt innslag av nøttetre i dashbord, midtkonsoll og dører. I Daimler-modellene var de herlige picknick-tables av nøttetre kommet tilbake på plass i ryggen på forsetene.

XJ40 kom i mange varianter: XJ6, Sovereign, Sport, Majestic, Gold, XJR, XJ12 (også kalt XJ81), Daimler, Vanden Plas og Insignia. Til tross for at XJ40 var den best testede modell fabrikken noen gang hadde lansert (nær 7 millioner tøffe test-km under ulike forhold!) – så led særlig de tidlig produserte bilene av nokså mange feil, mest elektriske). Men en undersøkelse kåret XJ40 til ”The Safest Car in Britain” i 1993 .

XJ40 ble produsert i perioden 1986 – 1994. 208.706 biler ble produsert i alt.

Jaguar X300

Denne modellen ble kalt ”New Series XJ” i Jaguars egen markedsføring. Det var den første bilen som var helhetlig utviklet under Fords eierskap. Bilen var designet av Geoff Lawson, og hadde fått tilbake de ”runde formene”. Panseret hadde fått tilbake kurvene som var blitt flatet ut på XJ40, og støtfangerne var fullintegrert med resten av karosseriet. Baklyktene ble endret, nå snakket man om ”wrap-around tail light clusters”.

Interiøret hadde fått en forsiktig oppgradering, blant annet var setene mer avrundet i formen. Rattet hadde fått ny utforming, og hanskerommet var flyttet ned for å gi plass til airbag bak nøttetrepanelet på passasjersiden.

Jaguars 6 liters V12 HE og 3.2 og 4.0 liters AJ16 motorer fikk nytt elektronisk Nippon Denso styringssystem, og tenningssystem med separate coiler for hver sylinder. Det ble også introdusert en ny produksjonsmetode med ”chill casting” for veivakslene, til erstatning til tradisjonell smidd utførelse. Man kunne fortsatt velge mellom manuelt gir eller automat, men i USA var det bare automat som ble levert.

X300 ble produsert med en lang rekke interiørfarger, og med enten kort eller lang hjulbase, den siste fikk modellbetegnelsen X330.

X300 kom i følgende varianter: XJ6, Sovereign, Sport, Executive, XJR (X306) med supercharger, og XJ12 – som også går under betegnelsen X305. Denne modellen ble den siste Jaguar leverte med V12 motor, den aller siste gikk av samlebåndet 17. april 1997 – og ble donert til Jaguar Daimler Heritage Trust (JDHT).

Daimler / Vanden Plas ble også levert, den sistnevnte kun i USA, enten med AJ16 eller V12. Videre ble det produsert 200 eksklusive eksemplarer med modellbetegnelse Century, utstyrt med all den godis fabrikken kunne tilby – 100 med AJ16, og 100 med V12.

En kuriositet som også må nevnes, er den turkis lakkerte konseptbilen Corsica som ble bygget som prototype i 1996 til en utstilling, og som siden har vært å se i JDHTs samling. Bilen ble aldri satt i produksjon, men Corsica’en er siden bygget opp til fullt kjørbar stand av David Marks Garages.

X300 ble produsert i perioden 1994 – 1997. I alt 92.038 biler ble produsert. Den sjeldneste av alle er Jaguar Sovereign XJ12 LWB som kun ble levert i 56 eksemplarer.

Jaguar X308 – åtterne kommer!

I 1997 var det duket for en ny runde av X300-konseptet. Vi er nå kommet til et viktig vannskille i Jaguars historie, for både V12- og AJ16-motorene hadde nå gått ut av produksjon under Fords kontroll med fabrikken. I stedet kom Jaguars nye V8-motor, produsert av Ford Bridgend Engine Plant i South Wales. Om denne motoren er det mye å si, de som er interessert kan lese detaljert om den på www.wikipedia.org/wiki/Jaguar_AJ-V8_engine. Stikkord som problemer med nikasil-behandlede sylindre pluss en registerkjedestrammer av plast som slår sprekker, kan nevnes.

Jaguar, som (med unntak av Mark II / Daimler V8) alltid hadde hatt 6 eller 12 sylindre i sine motorer, var nå blitt ”amerikanisert” med V8. Om dette er det mange meninger, diskusjonen tar antakelig aldri slutt.

Men karosseridesignet på X308 er fortsatt for mange ”den siste ekte Jaguar Saloon”, nesten identisk med X300. Noen mindre endringer i lykter, ”bumpers” og grillen kan betraktes i det ytre. Bilen kunne leveres i spesialutførelse med Long Wheelbase.

Interiøret gjennomgikk noen små justeringer, og på det kurvede dashbordet var det nå kommet tre store, separate instrumenter som erstattet ”the instrument binnacle” som ble brukt på X300.

X308 ble levert i disse modellvariantene: XJ8, Sport, Sovereign, XJR (supercharged), SE (Special Equipment) og Daimler / Vanden Plas.

X308 ble produsert i perioden 1997 – 2003. I alt 126.260 eksemplarer nådde markedet. Den sjeldneste av alle må være 4.0 Vanden Plas SWB, som bare er levert i ett eneste eksemplar!

Jaguar X350 – 358

Tekst og tabeller: Nils Jørgen Kjærnet

Jaguar XJ (X350) er en stor firedørs luksus sedan produsert i årene 2003–2009 som tredje generasjon XJ sedan, med fabrikk-nummer X350 og X358 etter faceliften i 2007. Både X350 og X358 var tilgjengelige med en sekstrinns automatgir, bensin- og dieselmotorer hhv V6 og V8 samt en supercharged V8. Disse ble levert i kort akselavstand fra 2003–2009 og kunne leveres i lang akselavstand fra 2005. Disse bilene var de lengste bilene Jaguar hadde produsert. X350 hadde avanserte elektriske systemer, nivå-regulerende, adaptiv luftfjæring CATS, og unibody-chassis. Karosseri i full aluminium som blant de første i en masseprodusert bil. Karosseriet var 40% lettere og 50% stivere enn forgjengeren X308, til tross for økt størrelse. Stylingen var en konservativ videreutvikling av den forrige X308’s design. Grillen i fronten ble en slags inspirasjoen fra den fra den originale XJ Series 1 fra 1968.

Utvendig design ble utført av Tom Owen sammen med Sandy Boyes, under ledelse av Geoff Lawson, som døde midtveis i prosjektet, og hans etterfølger ble Ian Callum. XJ’s interiør ble designet av Giles Taylor.

Produksjonen fant sted på Jaguars Castle Bromwich i Birmingham, og var den siste Jaguaren som ble produsert der.

Et umalt og høyglanspolert eksemplar i aluminium ble X350 stilt ut på Paris Motor Show i 2002.

Hele X350/358-generasjonen gikk ut av produksjon da Ford Motor Companys solgte Jaguar Company til Tata Motors i 2008. Produksjonen av X350-358 ble avsluttet i mars 2009 etter syv år med en total produksjon på 83.566 biler. Selv bilen ble godt mottatt i markedet og var lønnsom, ble salget mindre enn det Jaguar hadde forventet.

Motorvarianter (2003 – 2007)

Jaguar XJ  2.7 liter V6 turbo-diesel / 201Hk/435Nm Automat, (2003 – 2007)

Jaguar XJ  3.0 liter V6 Bensin / 237Hk – 177kW  Automat, (2003 – 2007)

Jaguar XJ  3.5 liter L V8 Bensin / 261Hk/345Nm – 195kW  Automat, (2003 – 2007)

Jaguar XJ  4.2 liter L V8 Bensin / 296Hk – 221kW  Automat, (2003 – 2007)

Jaguar XJ  4.2 liter L Supercharged  V8 Bensin / 395Hk – 294kW  Automat, (2003 – 2007)

 

Jaguar XJ (X351)

Tekst: Stig Moltu-Jacobsen, 13.08.2023

KORT FORTALT
X351 er etterfølgeren til X350/358 og ble produsert fra 2010 til 2019. I utseende skiller X351 seg vesentlig fra de foregående XJ modeller, men er i hovedsak bygget på X350-plattformen og flere andre tekniske komponenter fra X350/358. X351 er siste generasjon XJ, etter at JLR i 2021 besluttet å skrinlegge sin lenge annonserte helelektriske XJ. JLR har tatt ‘time-out’ for å ‘reimagine’ sitt videre potensiale som anerkjent bilprodusent og fremtredende merkevare på verdensbasis.

PRODUKSJON
Produksjonen fant sted i Castle Bromwich, men i 2014 ble komplette knock-down seksjoner også levert for montering i JLR’s fabrikk i byen Pune, India.

DESIGN
X351 ble utviklet av et team under ledelse av Design Director Ian Callum i Whitley kontorkompleks i Coventry. Arbeidet begynte i 2005, ble godkjent i 2006 og ‘frosset’ i endelig utgave i 2008.

MODELLER
X351 kom i to utgaver, én med akselavstand 3035 mm (SWB) og én med 3160 mm (LWB). I motsetning til tidligere utgaver av XJ ble lengste versjon satt i produksjon først. Grunnen var at kunder i USA var forventet å kjøpe 67% av produksjonen, og de  foretrakk den lengste utgaven (totallengde 5,26 m, mot den ‘korte’ versjonens 5,13 m)

MOTORER
X351 ble levert med oppgraderte versjoner av Jaguars velprøvde V6 og V8 motorer, både bensin og diesel. Minste motor var en 3.0 V6 supercharged diesel (AJ-V6D GEN III), samt en ditto bensin (AJ126). De øvrige motorer var alle V8 5,0 liter (AJ-V8 GEN III), hvorav tre hadde supercharger, mens én var ‘vanlig’ pustemotor. Antall hestekrefter varierte fra 271 hp (V6) til 503 hp (V8). Angitt toppfart varierte fra 250 (med sperre) til 280 km/t (XJR). 0-100 akselerasjonstider var fra 6.4 til 4.6 sekunder. X351 var med andre ord en svært rask kjøremaskin!

GEARKASSER
Alle 2010 modeller av X351 hadde 6-trinns automatkasse med Jaguar Sequential Shift, som på X350. I stedet for den velkjente J-Gate gearspaken hadde imidlertid X351 shift paddles. En 8-trinns automatkasse kom i 2013.

CHASSIS
X351 hadde som sin forgjenger X350 aluminium plattform og karosseri, med 50%  gjenvunnet materiale. Den største forskjellen fra X350 var at X351 hadde stål springfjærer foran, med luftfjæring kun bak. Erfaringen fra X350 krevde nok forbedringer. Kontinuerlig variabel demping ble elektronisk kontrollert som før, men med flere valgmuligheter (modes). Omfattende bruk av aluminium gjør at selv den lengste utgaven av X351 (XJ-L) ikke veier mer enn 1874 kg, som er 111 kg lettere enn en sammenlignbar BMW 550i

UTSTYR
Her kan nevnes at X351 blant annet har Bowers & Wilkins 1200-W, 20-speaker Dolby 7.1 surround-sound system, touch-screen display, satelitt navigasjon og annet avansert utstyr.

ENDRINGER i 2011
Ekstrautstyr var blant annet Rear Seat Comfort Pack, Executive Pack, Sport and Speed Pack, Illumination Pack etc. I tillegg ble blant annet XJ 5.0 V8 Portfolio Prestige og XJ Ultimate tilbudt.

SENERE ENDRINGER
En XJR utgave (både SWB og LWB) kom i 2013, med opptil 542 hp. Intelligent All-Wheel-Drive kom i 2014, likeså Intelligent Stop/Start system. X351 fikk så en facelift i 2015, inkl LED-lys foran og bak, J-Blade lights, ny grill etc.

PRODUKSJONEN AVSLUTTES
I 2019 gikk så X351 ut av produksjon. Den var på denne tiden fabrikkens minst ‘populære’ bil, hva salgstall angår. Totalt antall produserte X351 biler gjennom 9 år er foreløpig ikke generelt kjent. Man kan kanskje spørre om det ble solgt færre X351 enn X350/358. Den totale produksjonen av sistnevnte gjennom 7 år var ifølge Wikipedia 83.566 biler. Ingen av de to-tre siste utgavene av XJ fra perioden  2003-2019 oppnådde JLR’s salgsmål. Dette står i sterk kontrast til situasjonen i 1968 da den aller første XJ ble lansert. Den var epokegjørende! Den var et mesterverk! Det var ventelister av kunder som ville sikre seg disse vakre og velkjørende vognene. Den er vakker og ettertraktet den dag i dag!

Mange anser X351 for å være designmessig for langt unna de tidligere syv generasjoner av XJ-modeller. Disse var svært vellykket i form og fasong og ikke minst interiør. Likevel anses X351 av de fleste for å være både en moderne og ‘tydelig’ Jaguar.

Kilde : Wikipedia (The Free Encyclopedia). Egne notater og vurderinger.

 

Den moderne Jaguar S-type

Den klassiske Jaguar S-type som ble produsert på 60- og 70 tallet fikk i 1998 en arvtaker da den nye S-modellen ble vist på Birmingham Motor Show. Igjen hadde Jaguar kommet med en ”mid-size executive car”. Utenfra sett er bilen en imponerende ny blanding av den gamle Mark II / S-typen og XK8. I 1999 kom bilen på markedet, produsert av Jaguarfabrikken på Castle Bromwich i Birmingham. Igjen var det Geoff Lawson som signerte designet, som senere i 2004 ble gitt en ”ansiktsløftning” av Ian Callum, en annen kjent Jaguardesigner. Motoralternativene var 2.5 og 3 liter V6 eller 4.0 og 4.2 V8. Og – til enkeltes forskrekkelse – en 2.7 liters dieselmotor. Man kunne også få en R-utgave med en V8 supercharger på 4.2 liter. Den siste akselererte fra 0–100 på 5,5 sekunder.

En rekke transmisjoner med 5 eller 6 trinn var tilgjengelige, så vel manuelle som automatiske. Fra 2003 kom en 6-trinns transmisjon der man kunne velge mellom ren automat eller clutch-fri manuell giring.

S-typen hadde et interiør som på alle måter innfridde Jaguar-forventningene: Førsteklasses mykt skinn og mye nøttetre – i kombinasjon med ”klassiske” instrumenter og samtidig en elektronisk ”touch screen” navigeringsmodul (fra 2003).

Jaguar S-type ble produsert i perioden 1999 – 2008. Totalproduksjonen er oppgitt til 295.000 eksemplarer.

Jaguar X-type – ”Baby Cat”med firehjulstrekk!

I 2001 overrasket Jaguar bilverdenen med å ta opp igjen arven fra 1950-årenes Mark I med en ny ”compact executive car”. Den hadde kodenavnet X400, og var den minste og mest kompakte bil Jaguar hadde kommet med til dato. X-typen ble produsert på Halewood Assembly Facility nær Liverpool, som ellers produserer Range Rover og Land Rover Freelander. Ian Callum var utøvende designer, med Geoff Lawson som ”supervicer”. Det er lett å gjenfinne de kraftfulle XJ-linjene i den nette, lille Baby-Cat’en.

I utgangspunktet var X-typen tenkt å leveres kun med firehjulstrekk, men også forhjulstrekk ble introdusert sammen med dieselmotoren i 2003. Dette skiller modellen radikalt ut fra alt Jaguar tidligere har produsert – for her hadde det vært bakhjulsdrift hele veien (dog med den spesielle PowrLock differensialen på en del biler). Den skilte seg ut enda mer ved å være den første fabrikkbygde ”Estate Wagon”, eller stasjonsvogn som det heter på godt norsk. Jaguar med fem dører! Jaguar prøvde å nå nye målgrupper i bilmarkedet. Et annet særtrekk ved bilen var at den delvis baserte seg på Fords CD132 plattform, og at mange av komponentene var felles med Ford Mondeo.

Men Jaguars AJ-V6 motor er unik for X-typen, med sin spesielle variable ”valve timing”, og med fire ventiler i hver sylinder. Da dieselmotoren kom, ble den utstyrt med et spesielt filter for å fange opp de ellers svært miljø- og helseskadelige finpartiklene som dieselmotorer slipper ut.

Interiøret er fortsatt typisk Jaguar med skinn og nøttetre, ikke ulikt den noe mer fasjonable S-typen. Et særtrekk er at det er lagt særlig vekt på den praktiske daglige bruken, ved at det er laget rom i midtkonsollen for mobilen, kaffekoppen, CD’er, skriveredskaper osv. X-typen har også satt et ekstra fokus på kollisjonssikkerhet, med airbags også på sidene og med et pedalsett som i løpet av millisekunder forsvinner ned i gulvet ved kræsj – slik at fotskader (som er vanlige ved kollisjoner) kan unngås eller reduseres.

Jaguar X-type ble produsert i perioden 2001 – 2009. Det oppgis å være produsert 360.405 ”Small Cats”.

Jaguar XK (X150)

I 2005 på Frankfurt Motor Show var tida kommet for introduksjonen av en ny versjon ”Grand Tourer” coupé som skulle løfte arven videre etter XK8. Året etter ble Convertible-versjonen vist fram for første gang på North American International Auto Show i Detroit. Designer Ian Callum kom opp med en ”Advanced Lightweight Coupé (ALC), med karosseri helt bygget i aluminium på Jaguars fabrikk i Castle Bromwich. Modellen ble levert med 9 ulike motoralternativer, alle AJ-V8’ere med volum fra 3.5 opp til 5 liter. De siste fire versjonene bestod av superchargere, den hissigste med 542 bhp – som gir bilen en aksellerasjon fra 0–100 km/t på fire sekunder. XKR-S er historiens raskeste fabrikkproduserte Jaguar. Alle var utstyrt med ZF 6-trinns automatisk transmisjon med Sequential Shift og Jaguar Drive Selector. Skivebremsene var oppgradert til Alcon Performance med seks stemplers kaliper foran og fire stemplers kaliper bak, skivene målte 400 mm foran og 350 mm bak. Interiøret holdt høy Jaguarkvalitet med utstrakt bruk av mykt skinn og valnøtt, eller man kunne få treverket erstattet av aluminium med en såkalt ”spunnet” finish. Hver sin smak!

Denne nye XK-generasjonen fikk den sedvanlige ansiktsløftningen i 2011. I tillegg til den ”standard” XK kom en rekke varianter: XKR Portfolio (2007), XKR-S (2008), XK 60 (2008), XKR Goodwood Special (2009), XKR 75 (2010), XKR 175 (2010) og XKR E-type 50th Anniversary Edition (2011).

Jaguar XF

Denne nye ”Executive” modellen ble introdusert høsten 2007 som en avløser for S-typen. XF ble utviklet av Ian Callum og Jaguars designteam på Whitley, og produsert på Castle Bromwich i Birmingham. Bilen skiller seg signifikant ut fra sin forgjenger og signaliserer en ny linje for dagens og morgendagens Jaguarer. Likevel: Det umiskjennelige Jaguarpreget er ikke til å ta feil av, en nyskapning som ikke kaster vrak på gode tradisjoner … dog er de runde lyktene for lengst borte, erstattet av ”sintere” langstrukne, skrå katteøyne som ”ser i mørket”.

Samtidig er bilen meget godt utformet med hensyn til aerodynamikk, noe som gir minimal luftmotstand og støy – og derved redusert drivstofforbruk. XF-motorene varierer på utslipp utfra volum og versjon, men mange av motoralternativene ligger i nederste halvdel av den nye Euro 5 normen for avgasser.

XF leveres med 8 ulike bensinmotoralternativer og 5 ulike dieselmotorer. Her finnes rekkefirer, V6 og V8 modeller. Transmisjonen er 6 trinns automat, styrt av den nye JaguarDrive Selector, som popper opp av midtkonsollen når bilen startes. Interiøret bruker mykt skinn der man ville forventet plast eller metall. Ekte valnøttpaneler er mulige å bestille, men det er også lagt vekt på aluminium, carbonfiber og ”piano black lackered items” for å skape en ”modern look” innvendig i bilen. Videre er det en del ”touch” systemer, for eksempel åpner hanskerommet seg automatisk når man berører panelet. En syvtommers multimediaskjerm sitter i dashbordet på alle XF’ene. Som tilleggsutstyr kan visstnok JaguarVoice leveres, det er et system som gjør at man kan bruke stemmen til å aktivere klimasystemet, musikk og radio, telefon og navigasjonssystem.

I tillegg til standardutgaven er følgende modeller kommet til nå: XF Supercharged (2009), XFR (2009), Police Car (2009), XF Sportbrake (2012). Sistnevnte er en stor nyhet – Jaguars nye ”Estate Wagon” – altså stasjonsvogn.

Utstyrsvarianter:

Jaguar XE

ble opprinnelig vist på bilutstillingen i Genève i 2014 og ble lansert i 2015 og er fortsatt i produksjon, men leveres ikke lenger i Norge fra 2021. XE er den første kompakte Executive Jaguar som kom  da X-Type utgikk fra 2009. XE er den første av flere Jaguarmodeller som er bygget ved hjelp av Jaguars nye modulære aluminiumsarkitektur, og går dermed bort fra Ford sine plattformer som ble brukt i de tidligere X-Type, S-Type og XF. Bruken av Jaguars egen plattform gjør at XE kan ha bakhjulsdrift eller firehjulsdrift, og det er den første bilen i sitt segment med en monocoque-struktur i aluminium.

Fra 2021 ble ikke Jaguar XE lenger levert ny i Norge.

Motorvarianter (2019 – 2023)

Jaguar XE 2019 2.0 AWD: Bensin 2.0Liter/249 hk  Automat, 4 hjulstrekk, forbruk 6,8 liter/100km  (2019 – ).

Jaguar XE 2019 2.0: Bensin 2.0 /300 hk, Automat, Bakhjulstrekk, forbruk 6,7 /100km  (2019– ) Mest bensinbesparende versjon.

Jaguar XE 2019 2.0 AWD: Bensin 2.0 /300 hk, Automat, 4 hjulstrekk, forbruk  7,3 /100km  (2019–) 100 km/h på 5.7 sekunder.

Jaguar XE 2019 2.0D: Diesel 2.0 /180 hk, automat, bakhjulstrekk, forbruk 4,9 liter/100km  (2019–) Mest diesel-besparende versjon.

Jaguar XE 2019 2.0D AWD: Diesel 2.0/180 hk, automat, 4 hjulstrekk, forbruk  5,2 liter/100km  (2019–).

Jaguar F-type

 

Dette er en toseters sportsbil som kom i 2013, en rendyrket ”roadster” – også kalt ”soft-top convertible”. Igjen et Ian Callum-produkt, bygget på Castle Bromwich. F-typen ble offisielt vist fram første gang på Paris Motor Show i september 2012. Karosseriet er 100 prosent aluminium. Den er enten utstyrt med Jaguars nye 3 liters V6 supercharger i to effektversjoner, eller 5 liters V8 motor – selvsagt bensindrevet. Ytelsen ligger på 340 – 495 hestekrefter, alt ettersom. Modellen er utstyrt med en 8-trinns automatisk transmisjon. Den sinteste V6-versjonen gjør unna 0–100 km/t på 4.8 sekunder. V8-versjonen foreligger det ikke akselerasjonsdata på, men noen sinke er den sikkert ikke.

 

I-PACE: Jaguar goes electric!

Tekst: Nils-Jørgen Kjærnet

Jaguar I-PACE er en full-elektrisk SUV, offisielt lansert 1. mars 2018 og ble vist første gang i mai 2018 i Norge.

Jaguar I-PACE ligner på Jaguar F-PACE og E-PACE, men er litt mindre E‑PACE som alle tegnet under ledelse av Ian Callum. I-PACE drives av to elektriske motorer på 202 hestekrefter hver, en på hver drivaksel, altså firehjulsdrift. Bilene blir bygget på Magna Steyrs fabrikk i Østerrikske Graz.

Utgaven R-Dynamic S ble solgt i Norge for ca. 600 000 kroner i 2018 og hadde en rekkevidde på ca 480 km målt etter WLTP-metoden. Samme type ble solgt i Sverige for 830 000 kroner. I-PACE leveres også som SE og HSE utstyrsvarianter, samt en First Edition med sotede ruter.

Tilbakeblikk på Jaguars mange eiere

• Da Jaguar-navnet kom på banen etter krigen, besto firmaet som et selvstendig aksjeselskap fram til 1966. I 1960 kjøpte faktisk Jaguar opp Daimler, og inkorporerte både fabrikken og navnet i sin egen portefølje.

• Men finansielle problemer førte etter hvert til at Jaguar i 1966 sammen med Austin-Morris ble del av British Motor Holdings (BMH). I 1968 slo de seg sammen med Leyland, som allerede hadde overtatt Rover og Standard Triumph. Resultatet ble British Leyland Motor Corporation (BLMC) i 1968. Men de finansielle problemene fortsatte å vokse, og hele British Leyland ble nasjonalisert i 1975. Det skulle føre til en periode på ni år der Jaguar var et selskap i statlig eie!

 

 

• I 1984, i tråd med Maggie Thatchers privatisering av en rekke statseide bedrifter, ble Jaguar påny sluppet løs i aksjemarkedet – ville noen investere?

• Ford kom med de første tilbudene til Jaguars engelske aksjeeiere i november 1989, og Jaguar gikk av børs i februar 1990. Jaguar ble del av Fords nye ”Premier Automotive Group”, der også Land Rover kom inn i 2000. Under Fords eierskap skjedde en ganske dristig utvikling, men i juni 2007 kom nyheten om at Ford ønsket å selge Jaguar. Det ble en periode med budrunder der flere interessenter luktet på Jaguar.

• 1. januar 2008, etter langvarige forhandlinger, erklærte Ford at Jaguar var solgt til det indiske industrikonglomeratet TATA. 2. juni 2008 ble salget gjennomført. Prislapp: Den nette sum av £ 1,7 billions, noe som er litt i overkant av 15 milliarder NOK. Etter TATAs overtakelse har det blitt satset stort og djervt på Jaguar, innen det nye konseptet Jaguar Land Rover. Mange håper på en ny synergi og en positiv utvikling av bilmerket vi er så ”hekta på”.

 

Den historiske arven / Jaguar Daimler Heritage Trust

Til sist nevner vi at Jaguar i mange år hadde sitt museum ved siden av fabrikken på Browns Lane ved Coventry. Dette ble drevet i regi av Jaguar Daimler Heritage Trust (JDHT). Mange av oss har hatt gleden av den unike samlingen sammen med et besøk på fabrikken der stadig nye Jaguarer ble produsert. Dessverre er både Browns Lane-anlegget og det gamle muséet nå jevnet med jorden. Produksjonen er flyttet hovedsakelig til Castle Bromwich nær Birmingham. Industriell utvikling krever sitt.

For muséets del var framtiden lenge usikker. Et nytt bygg er nå reist på Heritage Motor Centre i Banbury Road, Gaydon, Warwickshire. Et eget Heritage museum rommer de mest sentrale samlerobjektene fra Jaguars historie. Det er også flere Jaguarer utstilt på British Motor Museum. De to museene ligger like ved siden av hverandre. Coventry Transport Museum som ligger i sentrum av byen, har også et stort innslag av Jaguarer lånt ut av JDHT. Her er nettsteder for disse tre museene:

JDHT Gaydon

British Motor Museum

Coventry Transport Museum

 

JDHT-sertifikat + virtuelt besøk på det gamle muséet

Hvis du vil ha nøyaktige data om produksjon og første gangs salg av din Jaguar, kan du bestille et Heritage Sertificate fra JDHT. Dette er en glimrende dokumentasjon som bør følge alle samlerbilder – anbefales! Se: www.jaguarheritage.org

På dette nettstedet finnes en omfattende informasjonspakke fra JDHT. Der kan vi også besøke det gamle Browns Lane-muséet i cyberspace – og ta en tur rundt i samlingen slik den en gang var på dataskjermen. Med unntak av den herlige duften av motorer, skinn-interiører, gamle sidevogner, klassiske Jaguarer og Daimlere pluss «a nice cup of tea» –  er dette så nær den genuine Jaguarhistorien det nå er mulig å komme. God tur!